Støvlene var hullete og alt for trange, genseren hadde begynt å rakne, og håret hadde mer fett en svineribben på et julebord. Det var ikke lett å ha vokst opp som sønn av en narkoman alenemor, som ikke hadde gitt han den omsorgen han fortjente. Han husket godt de ensomme nettene, der moren ravet gatelangs og ikke kom hjem før morgenen etter. Da måtte han klare seg selv, på tross av redselen han følte. Flere ganger hentet politiet henne, og det gjorde så den lille gutten gråt seg i søvn. I ettertid har han lurt mye på hvorfor barnevernet aldri ble brakt på banen, hvorfor han måtte takle alle disse situasjonene.Den triste barndommen ville han bare glemme. Aldri ville han tenke på den igjen, den hadde ødelagt så mye. Dette hadde gjort at han selv var blitt narkoman, og siden alle pengene hadde gått til å kjøpe det han kom over av narkotika, hadde han ikke lengre noe sted å bo. Han var blitt en av byens løse fugler, og de fleste unngikk han på gaten, for det var ikke vanskelig å se hva den harde livsstilen hadde gjort med han.
Vinden ulte rundt ørene hans, og snøen lavet ned for fult. Fra under broen hvor han satt, kunne han høre en brøytebil som kjørte forbi. Fra lengre unna hørte han en mor som ropte inn ungene sine for kvelden. Han skjønte at det var blitt sent, og at det var på tide å finne seg en plass han kunne sove.
Det ble bare kaldere og kaldere der han gikk i snøen med tunge skritt. Snøen var så dyp at han ble sliten etter bare noen få skritt. Han var så tynn og spinkel der han sto og hutret. Det var ikke mulig å se annet en snø hvor en han snudde hodet, et hvitt teppe hadde bredt seg ut over jordoverflaten. Biler kjørte forbi, mennesker passert han på fortauet, men ingen stoppet opp for å spørre hvordan han hadde det. De la ikke merke til han, i alle fall lot de som de ikke gjorde det. Han turte ikke banke på husdørene, for han visste hvordan folk var. De ville ikke slippe inn en skitten, ustelt uteligger de ikke kjente. Det kunne han bare glemme. Det var ikke et eneste busskur eller uthus i mils omkrets, i så fall var de alle gjemt under den hvite snøen. De fleste gatelyktene hadde sluttet å fungere, så nå var det så mørkt at han ikke helt så hvor han var. Barndommens redsel kom tilbake. Nå var han like ensom som han hadde vært i barndommens netter. Han ble bare stående ved veien, helt utmattet. Han skalv så han ristet. Kulden rev i kroppen, som om det var en hund som bet han. I det samme sviktet føttene under han, og han seg sammen på bakken. Han var så sliten, for dette var andre natten på rad at han ikke fant seg soveplass. Straks falt han i søvn, og begynte å drømme de vakreste drømmer du kan tenke deg. Lange bor fulle av den deiligste mat og drikke, flammer fra en peis, en myk seng, kone, barn og gode venner, alt var så virkelig. Den kalde snøen føltes ikke lengre så kald som før, nå som de varme drømmene strømmet til. Det var rene magien.
Gjennom hele natten snødde det tettere en noen gang tidligere, og neste morgen var alt dekket av snø. De som hadde det travelt og skulle skynde seg på jobb, stoppet opp og ble bare stående, for med ryggen mot en søppelkasse satt en stivfrossen mann, som kvelden før hadde tatt sine aller siste åndedrag.
Tenk om denne mannen hadde fått en bedre oppvekst, med en mor som ikke levde på livets skyggeside, og som ga han den omsorg han trengte. Tenk om hun ikke hadde ødelagt alt, hvordan ville livet blitt da? Hadde de varme drømmene han drømte denne natt vært en realitet da? Kanskje hadde denne historien fått en annen slutt hvis bare noen hadde tatt seg bryet med å forbarme seg over denne stakkaren.
---
--EJK--
Kommentarer