Ukens Plateanmeldelser

The Union Of The Suicide Attackers: When I'm Dead and Gone


Universal 2013




"When I'm Dead and Gone" er debutalbumet til UOSA, eller The Union Of The Suicide Attackers, som deres offisielle bandnavn er. Her får du servert en sær og uforståelig miks av iransk folkemusikk, pop, rock, new age, world music og electronica. Musikkstilen er rølpete, tekstene er brutalt ærlige, og rytmene er høye og kvasse. 






Det blir ikke bedre av at bandet består av en gjeng selvmordsbombere, der det under innspillingen av platen, flere ganger var fare for at de skulle miste flere av bandmedlemmene, noe som da også skjedde. På spor fire, som har den ironiske tittelen "If I Live To Be A Hundered", kan du høre et kraftig brak, før alt av sang og musikk brutalt stopper opp. Dette fordi Diablo S, bandets bassist, sprenger seg selv i luften, og tar med seg produsent for albumet, Mofasa Jo, til de evige jaktmarker. Aller siste spor på platen, "A Suicide Killers Farewell", ble skrevet i løpet av to timer, som en hyllest til den nylig avdøde bassisten.

Albumet består av ni spor, der ingen av dem setter seg på hjernen og forblir der. Ofte vil man helst bare slå av stereoanlegget og knuse platen med en hammer, spesielt etter å ha hørt det tretten minutters tittelsporet, som for det meste består av heavy metal-lignende instrumentalmusikk, ispedd noe som ligner misstenkelig mye på svensk dansebandmusikk paret med tysk visetradisjon. De eneste to versene i denne "sangen" handler om hvor trist verden blir når alle selvmordsbombere har tatt livet av seg og ikke fins blant oss lengre. Et virkelig unødvendig spor, på et så sært debutalbum (som nok også blir deres siste, pga. deres dødelige yrke).

Det som trekker opp kvaliteten på platen er at bandet fortsetter å spille, selv om både trommeslager, pianist og vokalist sprenger av seg både den ene og andre kroppsdelen.

Det er nok ikke helt fortjent, men jeg hadde en fantastisk dag da jeg skrev denne anmeldelsen, så jeg gir albumet en treer på terningen.

Høydepunkt (om det er noen): "Designer Bombs".
________________________________________________________________________

Bodvar: Bjeff!!


Weird Records 2013

       


Dette er det rareste jeg har noen gang har hørt. Bodvar er nemlig en hund (!) Men hva skal en hund i et platestudio? Jo, han skal spille inn noe som liksom skal ligne på musikk.









Dette albumet er Bodvars første, og forhåpentlig siste album. Det består utelukkende av bjeffing akkompagnert av en strykekvartett. Plateselskapet kaller selv albumet for "en harmonisk blanding av kammermusikk og det beste innen hundetenorer". "Harmonisk" og "beste", kan jeg godt styre unna når jeg skal beskrive albumet, for denne hunden klarer ikke synge, eller "bjeffe-synge", om du vil. Det er verre en når Bob Dylan og Leonard Cohen setter i gang, selv om de har over to i promille.

Her blir du servert spor som "Voff! Voff!", "Bjeff", "Grr!!", og ni andre. Sangtitlene er det eneste som er godt laget, fordi dem forteller akkurat hva du får høre, fire minutter med voff.

På denne platen er det ingen positive ting jeg kan trekke frem, jeg vil heller advare dere på det sterkeste om å kjøpe platen. De som eventuelt kommer til å gjøre det, burde heller få betalt av plateselskapet for å høre på den.

Ord som søppel og dritt, kommer opp i hodet mitt når jeg prøver å beskrive albumet. Her blir det ikke "løp og kjøp", men løp og kjøp noe helt annet og styr unna dette makkverket. Derfor har jeg gitt laveste antall øyne på terningen, nemlig en.

Høydepunkt: Absolutt ingen ting på platen er noe høydepunkt.
________________________________________________________________________


--EJK--   

Kommentarer