Det er noe spessielt med 7. desember, men Gjertrud klarer ikke finne ut av det. Hun går rundt på stuegulvet og tenker så det knaker. Ja, det knaker jo ikke på ordentlig, men du kjenner vel til uttrykket.
Plutselig ringer telefonen og Johan tar den. "Det er til deg Gjertrud", sier han. "Hei", sier Gjertrud. En gammel kvinnestemme svarer i andre ennen. Det er Ellinor som ringer. "Skal vi ha med oss noe spessielt?", spør hun. "Noe spessielt", tenker Gjertrud. Da går det opp for henne at det er møte i pensjonistforreningen "De Eldres Venner" i kveld. Det hadde hun helt glemt.
Nei, nå må hun lete frem en pose kanelboller som hun kan ta med seg på møtet. Og kaffe må hun jo selvfølgelig ha med, men det gidder hun ikke koke enda. Johan sitter som vanlig foran tv-apparatet og ser på vintersport. Gjertrud prøver å få kontakt med han, til ingen nytte. Til slutt stiller hun seg fremfor tv-apparatet, så han ikke ser noen ting. "Faen, kjerring! Flytt deg vekk!", roper han mens han veiver med armene. Gjertrud flytter seg ikke i det hele tatt. Nå blir Johan sint. Han slår og sparker, men Gjertrud rikker seg ikke en milimeter. "Jeg har noe jeg vil snakke med deg om", sier hun. Johan bare sukker, for nå vet han at det ikke blir mer tv-titting i dag. For når Gjertrud setter i gang, da blir det aldri stille igjen. "Det er møte i pensjonistforeningen i dag, Johan. Og du skal være med", sier hun. Nei, det vil han da virkelig ikke. Han kan ikke fordra de andre medlemmene i foreningen. De er gamle, sprø, senile og idiotiske. Han sier selv at han får utslett av dem. Noe Gjertrud ikke tror på. Men når Gjertrud sier noe, så har han egentlig ikke noe valg.
Senere på dagen er det tid for å dra på foreningsmøte, men Johan vil ikke være med på dette tullet. Han setter seg på bakbena og stritter helt imot. Gjertrud kommanderer han ut i bilen, mot hans vilje. Utenfor møtelokalene blir de møtt av Ellinor og Ellfrida, som nettopp har ankommet. Endre Enrike kommer samtidig som Gjertrud og Johan. Han er byens store riking. Alt som du kan tenke deg har denne mannen råd til. Han eier en fotballstadion like utenfor Røros og et eget cruiseskip som har fått navnet "Endre On Sea". Ellers har Frida kommet. Hun er ei skikkelig jålete gammel dame. Ellinor som er imot pelsindustrien liker ikke Fridas mange pelskåper. Syvende og siste medlem har ikke kommet enda. Det er Børge, en liten, tykk enkemann med en stor svart bart. Han er altid forsinket, uansett hva det er. De øvrige medlemmene står utenfor i snøen og venter. Ellinor er sur på Frida på grunn av pelskåpen hennes, men etterhvert blir hun sjalu på henne. Pelskåpen hennes ser jo veldig god og varm ut, nå i denne vinterkulden. Men det er jo pels, så da får hun bare ha den i fred.
Endelig kommer Børge. Han har med seg en stor pose med julegaver til alle de andre medlemmene. Johan liker ikke dette, for ahn vet det bare er masse tull og unødvendig rart i pakkene. Men han kan jo ikke være uhøflig.
Nå kan de endelig tre inn i lokalet. Der inne er det et stort bor med sju stoler. De setter seg med bordet, og Gjertrud setter seg ved enden av bordet. Hun er jo formann, eller forkvinne som hun liker å kalle seg. På dette møtet som er det nest siste før jul, skal de snakke om juletrefesten de skal ha i romjulen. Ellinor har en ide. De kan innvitere alle eldre i hel byen på festen. Dette synes de andre er en kjempegod ide. Johan er den eneste som ikke liker denne ideen. Han synes det blir for mange eldre mennesker, og da blir det kaos av skvalder og alzheimer. Nei, dette blir han ikke med på. Gjertrud blir sint og sier at han ikke har noe valg. Jo, det har han. Han kan jo la vær å møte opp på juletrefesten. Nei, det synes alle de andre er en dum ide.
Men hva skal de ha å servere på denne festen? Ellfrida synes de skal ha barkebrød. Ellinor bare ler. "Det var jo noe familien vår spiste under krigen.", sier hun. "Ja, er krigen over?", spør Ellfrida. Ellinor svarer at den var over for over 60 år siden. Dette forstår ikke Ellinor. Det er jo bare noen timer siden det var bombenedslag ute i gatene. De andre bare ler, før Ellinor forklarer at hun tar skikkelig feil.
Etter at diverse oppgaver i forbindelse med festen er fordelt, er det klart for kaker og kaffe. Endre blir sur når hans er at det kanelboller, noe av det beste han vet. Han har nemligen glemt gebisset sitt hjemme, og det er ikke morsomt for han. Men han kan jo ta seg en kopp kaffe. De andre spiser og koser seg. "For en fest for at krigen er over", sier Ellfrida. De andre bare ler.
Gjertrud går bort til Johan for å prøve å overtale han til å bli med på juletrefesten. "Nei, noe sånt er bare tull", sier han. I tillegg har Johan fått ansvaret for innbydelsene, noe som han vertfall ikke liker. Gjertrud gjør alt hun kan for å få han til å ombestemme seg, men det er ingen respons og få. Kanskje er det en dårlig ide og arrangere juletrefest? Gjertrud blir veldig i tvil. Børge sier at det ikke er en dum ide, men en kjempeide. Kanksje han greier å finne seg en ny, søt kvinne å dele resten av livet med. Gjertrud bare ler. Det er jo ikke snakk om så mange år igjen av livet. Børge gleder seg som en unge til en juletrefest med mye flørting.
Ellinor prøver febrilskt og forklare Ellfrida at krigen er over for mange år siden, uten at det hjelper. Hva skal hun gjøre? Hun er redd for at Ellfrida skal bli helt tullete i hodet før året er omme. "Jgg skal finne meg en tilbakevendt soldat på festen", sier Ellfrida. Ellinor blir bare mer og mer frustrert.
Og Frida, hun bare sitter der og sminker seg. Kanelboller kan hun ikke spise. Hun kan jo ikke legge på seg. Da passer jo ikke de fine klærne hennes lengre.
Nei nå synes Gjertrud det bare er blitt tull. Hun går ut på do og tar seg en hodepinetabelett. Vennene hennes i pensjonistforeningen er ikke som de en gang var. Før var de ikke så glemske, alzheimer rammet og andre triste ting. Men, nå er det blitt bare trist. Hun føler seg som den eneste ordentlig igjen i foreningen. Ann-Petra og Hans Lillevold var gode, ordentlige pensjonister. Men nå er de desverre døde begge to. Gjertrud blir sentimental, før hun går tilbake til de andre for å avslutte møtet.
Alle drar hjem til sitt for å ordne til jul, mens Gjertrud enda prøver å få Johan til å skifte mening, uten hell og lykke.
--EJK--
Plutselig ringer telefonen og Johan tar den. "Det er til deg Gjertrud", sier han. "Hei", sier Gjertrud. En gammel kvinnestemme svarer i andre ennen. Det er Ellinor som ringer. "Skal vi ha med oss noe spessielt?", spør hun. "Noe spessielt", tenker Gjertrud. Da går det opp for henne at det er møte i pensjonistforreningen "De Eldres Venner" i kveld. Det hadde hun helt glemt.
Nei, nå må hun lete frem en pose kanelboller som hun kan ta med seg på møtet. Og kaffe må hun jo selvfølgelig ha med, men det gidder hun ikke koke enda. Johan sitter som vanlig foran tv-apparatet og ser på vintersport. Gjertrud prøver å få kontakt med han, til ingen nytte. Til slutt stiller hun seg fremfor tv-apparatet, så han ikke ser noen ting. "Faen, kjerring! Flytt deg vekk!", roper han mens han veiver med armene. Gjertrud flytter seg ikke i det hele tatt. Nå blir Johan sint. Han slår og sparker, men Gjertrud rikker seg ikke en milimeter. "Jeg har noe jeg vil snakke med deg om", sier hun. Johan bare sukker, for nå vet han at det ikke blir mer tv-titting i dag. For når Gjertrud setter i gang, da blir det aldri stille igjen. "Det er møte i pensjonistforeningen i dag, Johan. Og du skal være med", sier hun. Nei, det vil han da virkelig ikke. Han kan ikke fordra de andre medlemmene i foreningen. De er gamle, sprø, senile og idiotiske. Han sier selv at han får utslett av dem. Noe Gjertrud ikke tror på. Men når Gjertrud sier noe, så har han egentlig ikke noe valg.
Senere på dagen er det tid for å dra på foreningsmøte, men Johan vil ikke være med på dette tullet. Han setter seg på bakbena og stritter helt imot. Gjertrud kommanderer han ut i bilen, mot hans vilje. Utenfor møtelokalene blir de møtt av Ellinor og Ellfrida, som nettopp har ankommet. Endre Enrike kommer samtidig som Gjertrud og Johan. Han er byens store riking. Alt som du kan tenke deg har denne mannen råd til. Han eier en fotballstadion like utenfor Røros og et eget cruiseskip som har fått navnet "Endre On Sea". Ellers har Frida kommet. Hun er ei skikkelig jålete gammel dame. Ellinor som er imot pelsindustrien liker ikke Fridas mange pelskåper. Syvende og siste medlem har ikke kommet enda. Det er Børge, en liten, tykk enkemann med en stor svart bart. Han er altid forsinket, uansett hva det er. De øvrige medlemmene står utenfor i snøen og venter. Ellinor er sur på Frida på grunn av pelskåpen hennes, men etterhvert blir hun sjalu på henne. Pelskåpen hennes ser jo veldig god og varm ut, nå i denne vinterkulden. Men det er jo pels, så da får hun bare ha den i fred.
Endelig kommer Børge. Han har med seg en stor pose med julegaver til alle de andre medlemmene. Johan liker ikke dette, for ahn vet det bare er masse tull og unødvendig rart i pakkene. Men han kan jo ikke være uhøflig.
Nå kan de endelig tre inn i lokalet. Der inne er det et stort bor med sju stoler. De setter seg med bordet, og Gjertrud setter seg ved enden av bordet. Hun er jo formann, eller forkvinne som hun liker å kalle seg. På dette møtet som er det nest siste før jul, skal de snakke om juletrefesten de skal ha i romjulen. Ellinor har en ide. De kan innvitere alle eldre i hel byen på festen. Dette synes de andre er en kjempegod ide. Johan er den eneste som ikke liker denne ideen. Han synes det blir for mange eldre mennesker, og da blir det kaos av skvalder og alzheimer. Nei, dette blir han ikke med på. Gjertrud blir sint og sier at han ikke har noe valg. Jo, det har han. Han kan jo la vær å møte opp på juletrefesten. Nei, det synes alle de andre er en dum ide.
Men hva skal de ha å servere på denne festen? Ellfrida synes de skal ha barkebrød. Ellinor bare ler. "Det var jo noe familien vår spiste under krigen.", sier hun. "Ja, er krigen over?", spør Ellfrida. Ellinor svarer at den var over for over 60 år siden. Dette forstår ikke Ellinor. Det er jo bare noen timer siden det var bombenedslag ute i gatene. De andre bare ler, før Ellinor forklarer at hun tar skikkelig feil.
Etter at diverse oppgaver i forbindelse med festen er fordelt, er det klart for kaker og kaffe. Endre blir sur når hans er at det kanelboller, noe av det beste han vet. Han har nemligen glemt gebisset sitt hjemme, og det er ikke morsomt for han. Men han kan jo ta seg en kopp kaffe. De andre spiser og koser seg. "For en fest for at krigen er over", sier Ellfrida. De andre bare ler.
Gjertrud går bort til Johan for å prøve å overtale han til å bli med på juletrefesten. "Nei, noe sånt er bare tull", sier han. I tillegg har Johan fått ansvaret for innbydelsene, noe som han vertfall ikke liker. Gjertrud gjør alt hun kan for å få han til å ombestemme seg, men det er ingen respons og få. Kanskje er det en dårlig ide og arrangere juletrefest? Gjertrud blir veldig i tvil. Børge sier at det ikke er en dum ide, men en kjempeide. Kanksje han greier å finne seg en ny, søt kvinne å dele resten av livet med. Gjertrud bare ler. Det er jo ikke snakk om så mange år igjen av livet. Børge gleder seg som en unge til en juletrefest med mye flørting.
Ellinor prøver febrilskt og forklare Ellfrida at krigen er over for mange år siden, uten at det hjelper. Hva skal hun gjøre? Hun er redd for at Ellfrida skal bli helt tullete i hodet før året er omme. "Jgg skal finne meg en tilbakevendt soldat på festen", sier Ellfrida. Ellinor blir bare mer og mer frustrert.
Og Frida, hun bare sitter der og sminker seg. Kanelboller kan hun ikke spise. Hun kan jo ikke legge på seg. Da passer jo ikke de fine klærne hennes lengre.
Nei nå synes Gjertrud det bare er blitt tull. Hun går ut på do og tar seg en hodepinetabelett. Vennene hennes i pensjonistforeningen er ikke som de en gang var. Før var de ikke så glemske, alzheimer rammet og andre triste ting. Men, nå er det blitt bare trist. Hun føler seg som den eneste ordentlig igjen i foreningen. Ann-Petra og Hans Lillevold var gode, ordentlige pensjonister. Men nå er de desverre døde begge to. Gjertrud blir sentimental, før hun går tilbake til de andre for å avslutte møtet.
Alle drar hjem til sitt for å ordne til jul, mens Gjertrud enda prøver å få Johan til å skifte mening, uten hell og lykke.
--EJK--
Kommentarer